Autobelay - Hva er årsaken til at klatrere glemmer å feste seg inn?

Det er lett å tenke at glemt innfesting skyldes slurv. Mønsteret i ulykkene tyder imidlertid på at det er ikke klatrer som slurver, men hjernen som er utsatt for kognitive bias, eller gjør systematiske feil. Klatrere som har opplevd å klatre usikret forteller at de har vært 100% sikre på at de har festet seg inn og sjekket seg selv. Nesten 3 av 4 av de som faller usikret i bakken har moderat til mye erfaring. I andre sammenhenger tyder økt erfaringsnivå på lavere skadegrad; i buldring er nybegynnere mer utsatt for å skade seg, for autobelay ser det ut til å være motsatt.

En mulig årsaksforklaring er at hjernen er et energikonservativt organ. Som Arne Næss sa så «gjør det vondt å tenke», eller det er kognitivt krevende, og derfor går hjernen på lavbluss når den erfarer at den kan. En stressmodell utviklet av Eriksen og Ursin viser til at nye, potensielt stressende hendelser er skjerpende fordi hjernen møter noe nytt, må gjøre komplekse vurderinger, og at det i seg selv er kognitivt aktiverende. Denne funksjonen skjerper oss, gjør oss i stand til å ta komplekse beslutninger, men det er ubehagelig og krever mye energi. Etter hvert som vi erfarer å ha løst en oppgave effektivt, vil disse erfaringene påvirke hvor aktivert vi blir av den samme hendelsen. Oversatt til autobelay vil den første gangen være til dels skremmende, kroppen blir aktivert, vi tar inn alle lyder fra trommelen, det kjennes utrygt å ikke ha en sikrer du kan kommunisere med, man dobbeltsjekker kanskje til og med underveis at karabineren ikke har løsnet. De neste 3-4 gangene går det kanskje litt lettere, men etter hvert som dette er blitt en del av treningsrutinen er det knapt noe en reflekterer over. Det har gått fra å være krevende tankeprosesser i System 2 som Kahneman og Tversky kaller det i sin populærvitenskapelige bok Tenke, fort og langsomt, til det automatiske i System 1. Det er knapt noe en bruker energi på.

Mye av hjernens suksess ligger i dens evne til å forenkle og ta snarveier. System 1 er full av handlingsstrategier, snarveier, som kalles heuristikker. Heuristikker er antagelser som har vist seg å stemme sånn omtrentlig; de reduserer komplekse problemer til enklere kognitive oppgaver, og fører til effektivitet i beslutningstaking. Tilgjengelighetsheuristikken – hvor tilgjengelig er informasjon om at autobelay er trygt? Du ser mange som klatrer på autobelay hver dag, det fremstår trygt, du har kanskje gjort det mange ganger før også, det kommer til å gå bra neste gang også; denne antagelsen gjør det mindre sannsynlig at du aktiveres kognitivt, og bare handler på gammel vane. I motsatt fall, om du blir presentert med ny informasjon om en nylig, alvorlig autobelayulykke, er det mer sannsynlig at du vil aktivere System 2, tenke nøyere gjennom før du klatrer på autobelay, og kanskje vedvarer denne effekten noen uker etter du er presentert for denne nye informasjonen. Forpliktelsesheuristikken, her er en fullt fokusert på klatringa, treningsrutinen sin, det fysiske aspektet ved ruta, og forpliktet til prestasjonen, og en kan glemme viktige ting som å hekte seg inn. Å gå den andre veien; fra system 1, det raske, til å aktivere system 2, det langsomme, er krevende. På engelsk kaller de det betimelig nok pay attention – det koster å konsentrere seg. Det er ubehagelig og slitsomt å bli stresset. Hvordan kan vi bruke denne kunnskapen til å forebygge at noen glemmer å hekte seg inn? Ved å innføre prosedyrer, kameratsjekk og sjekklister – som er det motsatte av heuristikker; ved å endre betingelsene og tilføre noe nytt, som ved jevnlig utbytting av skilting, bytte ut hvilken hånd du kobler deg inn med, og ved å informere bevisst om ulykkestyper og holde dette fremme i bevisstheten hos klatrere.